Psykolog – Å få hjelp
Som nevn i et annet innlegg vil jeg komme tilbake til dette med å gå til psykolog.
Vi vet at tid er alt vi har, og jeg kan ikke sette ord på verdien av den tiden vi har. Er det en ting i denne verden jeg ikke ønsker for meg selv, min kjære og våre barn, så er det å være trist, lei og deprimert denne tiden. Vi vet ikke om hans liv er i 6 mnd. Eller 2 år. Vi bare vet at han ikke vil bli frisk. Vi vet også at han nå er i førstelinje behandling og at det finnes en annenlinjebehandling med Gamcitabin.
Det som er må vi forholde oss til, samtidig som vi må leve. Vi må glede og vi må være gode mot hverandre. Vi må huske, men ikke alltid leve i kreften, men med kreften.
LEVE MED, IKKE I….
med det mener jeg å prøve å gi tankene litt fred. Skille ut konkret de ting man må gjøre noe med, tiden foruten må man leve. Bare være om så. Men det er som POKKER meg ikke lett. Det er kjempevanskelig.. igjen… den rosa elefanten… du tenker du ikke skal tenke på den rosa elefanten, men den rosa elefanten er der likevel.
Jeg har nå vært i første samtal med psykolog. Jeg synes det var veldig greit.
Først og fremst fordi han var god på å oppsummere mine tanker som er i fullstendig kaos på en vel reformert måte som jeg opplevde resonerte med mine opplevelser. Samtidig hjalp han meg å sette ord på mange av tankene jeg innehar. Til neste samtale skal vi som par gå sammen til samtale.
Imellomtiden så går det bra med min kjære. Han har nå hatt 11 av 12 cellegiftbehandlinger. Han har vært sliten, men jeg tenker at han også bærer tanker om at snart er FOLFIRFINOX kuren over. Snart er det sommerferie, snart er det 8 uker opphold, hvor vi skal få rom til å leve, uten sykehus, uten leger og uten alt.. vi skal bare være. Vi skal leve. <3
