En sånn dag når jeg forbanner hele verden
Akkurat nå er det slik som det er innimellom …
Selv om formen hans er bra. Så venter vi. Vi venter på svarene for «første» gang. Vi har fått svar før, vi har ventet, men alt er så annerledes nå enn før. Sommeren har vært utrolig fin … med det mener jeg at alt har liksom vært fint og bra. Men nå er vi tilbake. Nå skal vi på sykehuset igjen. Bildene er tatt og vi venter bare på svarene.
Jeg er forbannet livredd … hva om noe er endret? Hva om kreften har spredd seg? Tankene tar bare ikke slutt. Frykten tar ikke slutt, sårheten og sorgen tar tak i alt jeg har og er … alt blir uhåndgripelig. Hele hverdagen blir et holdepunkt hvor jeg føler at kroppen holder pusten.
Å vente… er nærmest det verste nå… å undre, men ikke vite.. å frykte det uforutsigbare. Det man ikke forstår.
