Alt for tidlig

Beklager at det tok litt tid før innlegget kom, jeg har bare trengt litt tid. innlegget ble skrevet når vi var på montebello-senteret aug-sept. 2015

Vi ankom senteret etter 8 timer kjøring kl. 18.00 og ble servert middag like etter ankomst, kl 1830. Det fine været gjorde opplevelsen å komme hit til et slikt landlig sted til en utrolig fin opplevelse. Vi ble innlosjert i flotte rom, med moderne kunst og herlig komfort, ekstra puter og badekåpe.

Ved ankomst fikk vi navneskilt med fargekoder, uten informasjon om disse fargekodene. Raskt resonnerte jeg, med flere, at det var gul for kreftsyk, blå for pårørende … men når vi kom til middagen og oppdaget at det var noen med rosa, noen med grønne, noen med røde og grå og to forskjellige blåfarger ble forvirringen noe større. Jeg tar meg selv i å vurdere alle etter farge, på mange måter som man gjør ellers i livet. Merkelapper kan være noe vondt, sårt og dømmende, men det kan også være en søken etter «hvem er lik meg?», «hvem forstår meg?» Jeg hadde mange tanker rundt dette. Når man møter en slik stor gjeng, alle med «uidentifiserbare» merkelapper, eller fargekoder så tar jeg meg selv i å undre, hvem er syke og hvem er pårørende, for det er slett ikke så lett å se alltid og det synes jeg er flott!

Under middagen lærer jeg at det er to ulike, men parallelle kurs som skal være denne uken. Grunnkurs 1 og pilgrimsvandring. Vi er på kurset; «kreft, hva nå? – Alle typer».

Senteret er av mitt førsteinntrykk utrolig flott, flotte rom, ferske blomstre over alt og rent og pent. Må også nevne utrolig søte ansatte som tok imot oss og kjøkkenbetjeningen var utrolig hjelpsomme og koselige å prate med!

Senteret har støtte fra staten og folketrygden, men drives primært fra private og organisasjoners donasjoner. Man betaler en egenandel som går utenom folketrygden. Vi betalte ca 2000 kroner av egen lomme. Men kan med hjertet på rette stedet si at hver krone er verdt det. –

Kurset starter.

Vi er som nevnt på kurs 1, «kreft, hva nå? – Alle typer» som innebærer at det er flere ulike diagnoser. Hver dag får vi oppgaver, som vi skal bearbeide i grupper. Jeg har forstått det slik at dette er det eneste kurset som skiller parene fra hverandre, dette er en utfordring men også en velsignelse. Kursprogrammet har flere interessante forelesere, disse varierer noe fra kurs til kurs. Jeg vil spare litt av informasjon om kurset til dem som vil dra dit, da vi opplevde det som en del av gleden å dra dit.

Refleksjonsgrupper

Første dagen trodde jeg det skulle gå nokså greit, men det jeg opplevde når vi kom i gang var at jeg hadde ikke noen refleksjon å dele, allting stoppet opp. Inni meg er det bare kaos. Jeg føler meg så skjør, så i oppløsning når man skal åpne seg og snakke om alle disse vonde følelsene. Vi hadde nå nettopp hatt en behandlings pause på 8 uker og lagt allting litt på hold.

Mange sier til meg, venner og familie, bekjente og fremmede at de synes jeg er så tøff … men jeg er ikke det. Jeg har ikke valgt dette, ikke Tom heller, men dette er kortene vi har fått delt. Og det er rett og slett helt grusomt, det er sårt, det er vondt og det kjennes urettferdig. Jeg er innimellom sint, redd, engstelig, rastløs og nærmest håpløs. Så Tom er den tøffe, han står i det hele og holder oss sammen. Han holder rundt meg når tårene ikke stopper opp, han gir meg rom når jeg trenger ro og han bare er der, når dagene er i kaos. I tillegg er det hans kropp som svikter ham.

Dagene ble lettere utover kurset. Det ble lettere å snakke, lettere å dele. Ikke minst fordi vi var fremmede i samme situasjon, selv om vi alle på gruppen hadde ulike forutsetninger for å være der.

Vi møtte en del mennesker på kurset som jeg kommer til å minnes for livet, det er noe underlig som skjer mellom mennesker som møtes på en slik grunn. Både jeg og Tom opplevde en usedvanlig sterk kontakt og kjærlighet for menneskene vi ble kjente med. Man kommer utrolig nærme andre mennesker på montebellosenteret. <3

Å få med meg Tom på dette var ikke noe lett, han ønsket ikke dra avgårde og sitte i grupper å mase bare om sykdom, men min opplevelse av hans inntrykk er utelukkende positivt. Tom skapte relasjoner til en del mennesker som vi regner som våre venner i dag, noen måneder senere. Ekte relasjoner, av den typen man bare kjenner seg som forent i.  Gul og Blå grupper ble en gjeng som har skapt noen utrolig verdifulle minner sammen. Jeg bevarer alles identitet, men har fått tillatelse til å dele bildet innledningsvis  av gul gruppe<3 selv om det har tatt litt tid for meg å absorbere alt, takk gjengen aug-sept montebellosenteret 2015. Ønsker dere alle det beste! Og TAKK, dere gjorde oppholdet utrolig fint for oss, og en personlig takk til støtten i  gruppe BLÅ, synd vi ikke fikk tatt gruppebilde men, :) Takk til dere alle!