Alt for tidlig

Vi har opprettet en innsamlingsaksjon – til forskning til denne typen kreft:

gi støtte her

Min kjære fikk diagnosen bukspyttkjertelkreft, med avansert spredning til lever og vitale blodåresystem i buken i desember 2014. Han har fått 12 kurer folfirinox fram til mai 2015. CT etter de første 4. kurene viste god tilbakegang av primærtumor og metastaser. Siden har bildene vært stabilt uforandret. Kontroller hver 8 uker har vist stabil uendret sykdom.

Vi har på et vis lært oss å akseptere, å leve med sykdommen i mellomtiden, men vi har vel mer lært oss å leve med mellomrommet mellom behandlingene. Vi har reist litt og vi har opplevd, vi har brukt tiden og tidvis glemt den rosa elefanten. For 3 uker siden ble jeg sykemeldt, tankene ble for mye… Frykten for tilbakefall og for framtiden ble overveldende, slik at det har gått ut over søvn og generelt velvære. En liten uke etter at jeg ble sykemeldt kjente jeg en frustrasjon for hans fravær og manglende engasjement i hus og hjem.. Jeg så ikke hans mangel på energi og kraftløshet, før enda en uke var gått… Han ble blekere, slappere og mer kraftløs. Plutselig slo smertene inn igjen, smerter som gjorde at han umiddelbart kjente igjen hva som skjedde. En viktig del av det som skjedde av at han lyttet til sin egen intuisjon om at det var noe som var i endring. Jeg kan ikke få presisert nok hvor viktig det er at man lytter til sin egen intuisjon…

Min mann ble dårligere de neste dagene, før han ble så dårlig at han måtte innlegges i sykehus. Et par av hans blodprøver var langt over normalen og derfor ble han innlagt. Det tok to dager før vi fikk en midlertidig evaluering av hans CT (radiologen var ikke ferdig med beskrivelsen) – fra legen på kreftavdelingen på Haukeland universitetsykehus. Hun gav oss en forklaring at svulsten antagelig var noe forstørret og at det dermed ville bli ny kur.

Da vi endelig fikk svar dagen etter, med beskrivelse fra radiologen – bildene viser at der er en vekst i bukspyttkjertelen og et par nye flekker på leveren. I tillegg er det oppdaget en spredning til en lymfeknute som ligger like bak bukspyttkjertelen, i tilknytning til nyrene.

Jeg føler akkurat nå at det er vanskelig å absorbere, en virkelighet som vi har visst om at kommer, har plutselig kommet…. Det er en fjern virkelighet, det jeg har hatt marerittene om i lengre tid… jo lengre tid gikk dess verre ble tankene. Å leve med en partner som er alvorlig syk, er en uforutsigbar konstant frykt om morgendagen, samtidig som å være 30 år og ha en ufør mann er en realitet som er nok i seg selv om ikke kreft var nok i seg selv. Livet er kastet opp-ned. All form for trygge fundamenter er i oppløsning, hva gjør man så?

Man setter ALL sin lit til helsepersonellets kunnskap! Hans liv, min framtid og barnas framtid… som helsepersonell selv, gjør det meg bare enda mer ydmyk. KREFTEN bestemmer, den er sjefen og vi må bare prøve, vi må kjempe, vi må gjøre det vi kan!

håper du også vil…

forskning er eneste hjelp!!